Rett foran meg

En kjempestor grønn eng

Jeg kunne ligget her for evig

Nesten mykere enn min egen seng

Løfta hodet mitt

Så en kjempestor brun elg

Som begynte å gå mot meg

Ville ta en prat om alt som skjedd i kveld

Han spurte meg

Hva jeg har gjort i skogen

Hvorfor jeg så letta ut

Når jeg så på solen

Jeg svarte sånn

«Jeg vet ikke engang»

Ække første gang jeg går en tur

Og heller ikke siste gang

«Men denne gangen er du faktisk

Veldig, veldig, veldig langt hjemmefra»

Jeg så meg rundt og tenkte

Elgen hadde rett

«Vel, jeg har sikkert glemt veien da»

Elgen snudde seg og gikk

Jeg ropte bare «Vent!

Du må fortelle meg

Hvilken vei er riktig hjem igjen?»

«Jeg sier ingenting uten riktig svar

Og du skal ikke hjem, min venn»

Neste dag

Jeg gjør det her på egenhånd

For elgen, han gir faen

Ikke svar, han gir ikke mening sånn

Han sa til meg på kvelden

Jeg må stå på egne bein

Sånn, hva er det som du snakker om?

Du kjenner ikke meg

Men det føles som den engen her er evig

Har gått i mange timer

Kanskje vi to må bli enig

Er for mye tid til å tenke her

Jeg gjør jo ingenting

Finner ikke veien hjem

Har retningssansen til en baby

Elgen sto rett bak meg

«Hvorfor vil du hjem igjen?»

Jeg skvatt som faen

Og han sa at

«Det var ikke meningen»

Jeg trakk på skuldrene

Og sa at det er sikkert tryggere

Jeg kjenner mange folk

Det er mange folk som kjenner meg

Elgen spurte lurt

«Men hvor mange skjønner deg?»

Da så jeg ned i gresset

Og jeg følte skammen i meg

Helt til elgen sa at det går bra

Rett før han gikk sin vei

«Du må bare skjønne

Hva du føler inni deg»

Neste dag

Jeg går og føler beina mine blør

Jeg ser elgen stå langt unna

Passer på meg sånn han gjør

Men jeg orker ikke mer

Så satt meg ned

Og jeg ble sløv

Til jeg følte gresset riste

Og rett foran meg et høl i bakken

Opp kom et stort rødt hus

Og jeg følte nostalgien fylle opp som rus

Ja, jeg så på fortiden

Jeg har funnet veien hjem, men

Elgen sto rett bak meg

«Du tar feil igjen

Du har ikke gått deg vill

Du er i samme spor som før»

Og jeg kjente hjertet dunke

Og jeg skjønte hva jeg bør

Jeg må komme videre

Og beina mine løp

Hadde mot i brystet

Mye mere enn jeg hadde før

Jeg stoppa opp og ropte

«Hvem er du?

Og hvor er vi?»

Han svarte meg

«Det vet du

Og du vet at du er fri»

Jeg smilte for meg selv

Og så at engen

Den var fin

For første gang så

Klarte jeg å bytte perspektiv